Jeg har sjeldent vært mer nervøs enn da jeg stod utenfor kontorene til Ferd på Lysaker våren 2008. Inne skulle jeg møte Johan H. Andresen, eier og leder av et stort konsern. Kunne Forskerfabrikken bli en av Ferds sosiale entreprenører?
For meg personlig stod mye på spill. De siste seks årene hadde jeg jobbet med å utvikle Forskerfabrikken, men nå så jeg ikke veien videre. Samtidig var det ingen vei tilbake. Jeg hadde kastet vrak på en karriere som forsker for å jobbe med forskningsformidling. Selv om det startet med enkelt utstyr i garasjen, var Forskerfabrikken mitt største prosjekt. Men den hadde en usikker fremtid denne fabrikken. Å holde kveldskurs for barn om naturfag var ingen lukrativ forretningsidé. Det var et uvant tilbud som møtte sterk konkurranse fra idrett og kultur.
En sosial entreprenør?
På denne tiden var Forskerfabrikken organisert som en forening med ideelt formål med medlemmer som støttet driften. Medlemmene var alt fra institutter ved Universitetet i Oslo til museer, Naturfagsenteret, vitensentre, forlag, sykehus og andre foreninger. I tillegg tok vi betalt for barn som kom på kurs. Omsetningen var på ca. 3 millioner og overskuddet så lite at det var vanskelig å legge langsiktige planer. Jeg kjente også at jeg manglet kunnskap om å utvikle en organisasjon. Vi lærte ikke noe om det på Biokjemisk institutt. For å bøte på mine mangler, hadde jeg blitt med i Female Future–programmet til NHO. Det fikk meg til å innse at Forskerfabrikken trengte et profesjonelt styre. Her takket bl.a. Tone Knutsen i NHO ja til å bidra. Nå stod hun her sammen med meg utenfor Ferds kontorer, like spent. Noen måneder tidligere hadde Johan etterlyst sosiale entreprenører i Ferd-magasinet, og den artikkelen hadde Tone lest. Jeg hadde aldri hørt om sosialt entreprenørskap tidligere, men kjente meg umiddelbart igjen. Jeg brukte forretningsmessige metoder for å nå et sosialt mål. Nå skulle vi spørre om Forskerfabrikken var en sosial entreprenør Ferd ville hjelpe.
Erna Solberg, Johan H. Andresen, Hanne S. Finstad og Katinka Greve Leiner
Å overleve fem år
Vi gikk inn, og snart satt vi foran Johan på et møterom og la frem presentasjonen vår. Jeg skalv innvendig. På dette tidspunktet var det helt avgjørende at noen med innflytelse og midler så potensialet og samfunnsnytten i det vi gjorde. Jeg hadde søkt støtte hos flere offentlig finansierte aktører, men responsen gjorde det ikke mulig å tenke langsiktig og ambisiøst. Da vi gikk ut, visste jeg ikke helt hvordan møtet hadde gått. Johan sa han skulle lete blant sine ansatte for å se om det var noen som ville følge oss opp, så det var håp.
Uten å vite det, hadde jeg bestått en test denne dagen. Det fikk jeg vite da han ett år senere dukket opp på juleavslutningen vår på Grefsen og Disen velhus for å hilse på kurslederne våre. For tallene jeg la frem i dette møtet, viste at jeg hadde holdt ut i mer enn fem år og hadde hatt en jevn utvikling. Det er visstnok et signal om solid gründerskap å overleve de første fem årene. Jeg hadde nesten gitt opp å høre fra Ferd da jeg tidlig på høsten ble oppringt av en blid og hyggelig stemme som presenterte seg som Ole-Petter Trovaag. Han var teknisk direktør i Elopak som er eid av Ferd. Vi fant raskt tonen, og før året var omme var vi en av Ferds sosiale entreprenører. Elopak ble vår «fadderbedrift», og Ole-Petter tok jobben som styreleder.
Hanne underviser barn på kveldskurs
De første ansettelsene
Det kjentes veldig godt å få en sterk aktør i ryggen. Vi omorganiserte oss til et AS for å ha en mer ryddig og oversiktlig styringsform med Ferd på laget. Selv fikk jeg «grunnkurs» i merkevarutvikling. Vi fikk laget ny logo ved hjelp av Elopaks designer og leide et lite kontor på Kjelsås. I hodet mitt startet omstillingen fra å ha hjemmekontor og kun styre min egen hverdag, til å begynne å lede andre og utvikle bedriften.
Det var uvant og krevende. Den første som ble ansatt var Eli Ording som hadde vært med oss siden 2003. Hun fikk snart rollen som fabrikkoverlærer der hun holdt etterutdanningskurs for lærere og barnehagefolk over hele Norge. Etter ett år var tiden inne for å ansette en forretningsutvikler. Snart var Anne Eriksen på plass – den første ikke-realisten i Forskerfabrikken så langt. Det ga meg en viktig lærepenge. Jeg innså hvor viktig det er å finne mennesker med en annen kompetanse enn min egen. Samtidig la vi ambisiøse planer om å spre våre forskerkurs til flere byer. I 2010 var omsetningen på over 5 millioner. I hver by hadde vi koblet til oss engasjerte «fabrikkprofessorer» som tok ansvar for å organisere kurstilbudet lokalt. De rekrutterte vi gjennom Tekna som også hadde blitt en samarbeidspartner på denne tiden.
Anne Eriksen sammen med Hanne på Kjelsåskontoret
En krevende periode
Bunnlinjen var fortsatt negativ. Vi hadde ikke klart oss uten betydelig økonomisk støtte fra Ferd, men oppdraget var klart. Vi skulle utvikle en bærekraftig forretningsmodell for å nå våre sosiale mål. De var å skape interesse for realfag og bidra til at flere valgte å studere realfag. Det var et krav at vi i løpet av noen år skulle klare oss uten tilskudd fra Ferd.
Jeg gjorde mitt ytterste sammen med teamet, men vil ikke idyllisere slike arbeidsperioder. For min del gikk det utover familien. Som frilanser hadde jeg hatt hjemmekontor i 10 år og flere ferieuker enn folk flest. Nå ble det andre tider, og blodtrykket steg. Heldigvis var mann og barn tålmodige med meg.
For å få flere ben å stå på, startet vi netthandel med pedagogiske leker. Her utviklet vi en julekalender som viste seg å bli en fulltreffer i årene som kom. Vi sa ja til oppdrag hvor vi måtte utvikle vår kompetanse. Det største prosjektet var Oslo-prøvene i naturfag hvor Utdanningsetaten var oppdragsgiver. Selv kunne jeg ingenting om test-teori, men fikk ved et lykketreff tak i Henrik Bering som var samfunnsøkonom. Jeg ga ham en lærebok om temaet, og han fikk raskt stålkontroll på utregningene som måtte gjøres. Snart ble han også ansatt på heltid. Utviklingen av alle oppgavene fikk vi gjort ved hjelp av en tidligere kursleder – Siri Tveito som jobbet som forsker på Radiumhospitalet. Med Eli og meg på laget, landet hun både prøver og kurs for lærere.
En av våre tidligere julekalendere
Vi satser på sommerskole
Sommerskole hadde vi laget på oppdrag av Oslo kommune siden 2006. Vi så snart at slike kurs var mer populære enn våre kveldskurs. For skoleferien er lang, og foreldre trenger et tilbud til barna sine. Her fikk vi anledning til å jobbe med barna over flere dager og gi de langt flere opplevelser enn på kveldskursene. Vi bestemte oss derfor for å satse på å spre sommerskoler utover i landet. For å nå det målet, ble superselger Ian Skattum og kundeansvarlig Trude Kristiansen ansatt. I 2015 arrangerte vi mer enn 200 sommerskoler fordelt over alle fylker i Norge. Parallelt var staben blitt på hele 12 personer. I tillegg ga vi mer enn 200 studenter sommerjobb og verdifull arbeidserfaring som kursledere. Vi nådde også målet om å ha en bærekraftig forretningsmodell uten tilskudd fra Ferd. Men vi har vedtektsfestet at vi ikke tar utbytte. Overskuddet blir brukt til å sikre drift og utvikling, og det er sjeldent stort.
Kursdeltakere på Sommerlab 2021
Våre avgjørende samarbeidspartnere
I dag er Ferd fortsatt en rådgiver, og vi deltar regelmessig i samlingene til Ferd sosiale entreprenører. I tillegg har vi mange samarbeidspartnere over hele landet som gir tilskudd slik at Sommerlab kan arrangeres med redusert pris eller helt gratis. Disse partnerne er kommuner, bedrifter og stiftelser. Vi er veldig takknemlige for denne støtten. Med en gang vi får ned prisen på et kurs, står barn i kø for å bli med. I år ble for eksempel et rabattert kurs på Kongsberg utsolgt på 15 minutter. Det viser at barn vil forske og eksperimentere hvis de får sjansen. Jeg vil samtidig benytte anledningen til å trekke frem vår hovedpartner, Hydro. De bidrar med styremedlem, årlig tilskudd og vi samarbeider om spennende prosjekter som Aksjon Gjenvinning. Vi ønsker oss flere slike partnere som vil samarbeide langsiktig og utvikle realfag som et fritidstilbud til barn i hele Norge.
Hanne sammen med Svein Richard Brandtsæg fra Hydro
En familiebedrift
Hele veien har Forskerfabrikken hatt en anonym, men uvurderlig støttespiller. Det er mannen min Sverre Huseby som er programmerer. Fra vi arrangerte våre første kurs i 2002, har han utviklet et program vi kaller «Samlebåndet». Her registrerer vi alle deltagere og hva de har vært med på. Programmet har gradvis blitt endret for å møte nye behov, som å håndtere nettbasert påmelding. Det har i lange perioder ikke vært midler til å lønne ham selv om han har jobbet for oss ved siden av full stilling som konsulent. Jeg har kompensert med gode middager i helgene og husarbeid.
Barna mine har også hatt betydning i utviklingen av Forskerfabrikken. Først som inspirasjonskilder og deretter som innleid hjelp i alt fra pakking på lageret til å være kursledere. I 2017, etter å ha fullført utdanningen sin i Danmark, gikk sønnen min Markus inn i bedriften på heltid og tok ansvar for å utvikle netthandelen. Snart hadde vi også netthandel i Sverige, og i år står flere land i Europa for tur. Vi lager ikke bare julekalendere, men utvikler eget forskerutstyr under navnet Scientist Factory. Datteren min bidrar også hver sommer når hun har fri fra studiene. Med begge barna med på laget, har jeg innsett at vi tilhører kategorien familiebedrift. Slik har det egentlig vært fra begynnelsen da svigermor bakte boller til barna på kurs, svigerfar ordnet med påmeldinger og faren min kopierte opp kurshefter. Sammen med våre medarbeidere deler vi fortsatt engasjementet om å spre realfagsglede.
Hanne sammen med sine to barn Mathilde og Markus
Et 20 år langt eventyr
Det er uvirkelig at 20 år har gått siden Forskerfabrikken så dagens lys. Jeg hadde ingen idé om hva jeg bega meg ut på da vi inviterte de første barna på forskerkurs våren 2002. Det har vært en meningsfylt reise. En rask opptelling viser at vi har nådd ut til nesten en halv million barn disse årene. Hele veien har evalueringene vist at mer enn 95 % av kursdeltagerne har hatt det gøy og lært noe. Tre ganger har vi også intervjuet de som gikk på kurs for 10 år siden. Av dem sier 17 % at Forskerfabrikkens forskerkurs har vært medvirkende til at de studerer realfag, og mer enn 90 % sier de fortsatt er interessert i realfag. Så vi tør å si at vi når våre sosiale mål – vi skaper interesse for realfagene. Disse resultatene skyldes bidrag fra mange personer og aktører. Jeg takker dere alle og vil spesielt trekke frem alle kurslederne våre – dere gjør en fantastisk jobb. En spesiell takk til alle tidligere og nåværende ansatte og styremedlemmer.
Gruppebilde av fabrikkarbeiderne
Internasjonale ambisjoner
At vi når ut til så mange norske barn er fantastisk, men jeg har lenge hatt en drøm om å inspirere barn utenfor Norge. I 2019 testet vi Sommerlab i Danmark og Sverige sammen med Elopak og Hydro. Den ble godt mottatt. Selv om pandemien bremset disse planene, jobber vi videre med dem nå. I 2019 reiste jeg også til Nepal og Sør-Afrika sammen med Kavlifondet for å etterutdanne lærere i naturfag. Disse lærerne hadde liten eller ingen erfaring med utforskende naturfagundervisning. I Nepals fjellheim levde de for eksempel i et veldig spennende og dramatisk område geologisk sett, men hadde aldri brukt geologien i eget nærmiljø for å undervise om bergarter, dannelse av fjellkjeder og jordskjelv. I begge land var lærerne veldig interessert i ideer om hvordan de kunne gjøre naturfaget levende og utforskende.
Disse reisene er noe av det mest inspirerende jeg har vært med på, men også slitsomme. Derfor har vi etablert et samarbeid med Ingeniører uten grenser (IUG) i Norge. De har lang erfaring i å sende realister ut på oppdrag for å bidra i ingeniørprosjekter av ulike typer. Nå skal vi teste ut en ny type oppdrag sammen. Etter å ha fått opplæring av Forskerfabrikken, skal ingeniørene etterutdanne lærere i naturfag. To skoler i Kenya har sagt ja til å prøve konseptet til høsten.
Hanne sammen med lærere i Nepal
De neste 20 årene
Det siste halvåret har vi jobbet med å stake ut vår strategi for årene som kommer. Vi har besluttet å satse videre og bygge fabrikken trinn for trinn. Med de digitale mulighetene som finnes i dag, er det langt enklere å nå utenfor Norges grenser enn det var for 20 år siden da vi sendte fakturaer i konvolutter med frimerke. Derfor er ambisjonen både å spre vitenskapelige leker og kurs til flere land. Vår visjon har blitt engelsk, og vi vil: Inspire everyone to love science to create a better future. Vi håper du vil heie på oss videre!
Les flere artikler her